Begreper som psykisk sykdom, psykiske lidelser og lignende florerer i massemedia og faglitteratur …

Dette er betegnelser man bruker om mennesker og på menneskelige reaksjoner som plasserer folk i båser og stempler de med en sykdom, at noe er unormalt eller at det er noe galt med de.

Dette er uheldig da det reduserer et allerede redusert selvbilde, og at frykten for å havne i slike grupperinger tvinger andre til å fornekte egne naturlige reaksjoner og tanker/følelser. Ikke minst blir dette et stempel man får problemer med å få bort, som igjen forsterker den negative spiralen. Dette bidrar også til tendensen vi har fått til å fornekte hvordan det er å være menneske, og isteden ønsker oss mer og mer et overfladisk ”maskin” liv.

Etter å ha jobbet med flere hundre klienter ser jeg mer og mer det naturlige og normale i folks problemer og reaksjoner, det blir dermed underlig å stemple de som sykdom. Jeg ville heller beskrevet fenomenene som «friskdommer», hvis «friskdom» var et begrep.

Friskdommer er nødvendige normale reaksjoner selv om de kan være ubehagelige og smertefulle. De oppleves smertefulle for at vi skal lytte. Og de blir sterkere når vi ikke lyter – helt til vi gjør noe med det vi trenger å gjøre noe med for å overleve.

Som Dr. Roksund skriver i Aftenposten: «En rekke normalreaksjoner på ulike livshendelser, og adferd og plager som før var å anse som en naturlig del av liv og variasjon, gir nå grunnlag for sykdomsdiagnoser.»

For eksempel viser angst og depresjon seg til å være utmerkede forsvarsmekanismer for personer som har vært mentalt aktive for lenge, og har blitt mentalt slitne. Kroppen beskytter seg ved å gå ned til lavt energiforbruk. Utbrenthet har samme effekten. Naturlige reaksjoner selv om de oppleves som smertefulle. Akkurat som det gnagende ubehaget og smerten ved sterk sult. Er sult en sykdom?

Mennesker med en utrygg og ustabil oppvekst, de som har opplevd mobbing eller overgrep, opplever såkalte relasjonsproblemer. Dette fordi de har lært at mennesker kan såre, at andre kan gjøre de vondt og at relasjoner kan ”ta de”. De vet så inderlig vel at fortiden gir dem rett. Problemene de opplever i relasjon til andre senere i livet blir da diagnostisert og sykeliggjort, når det i virkeligheten er normale, naturlige og nødvendige forsvarsmekanismer man har lært seg tidlig, selv om de ikke nødvendigvis trenger dem mer.

Det er ikke uvanlig at fortidens løsninger skaper nåtidens og fremtidens problemer

Forskjellige typer avhengighet, selvskading og spiseproblemer viser seg ofte å være løsninger på andre problemer folk opplever eller faktisk ren stressmestring. Selv om disse løsningene leder til andre problemer, viser de menneskets evne til å finne løsninger når det føles nødvendig. Med andre ord: naturlige reaksjoner på problemer selv om det leder til andre problemer.

Dette er på ingen måte et forsøk på å bagatellisere menneskers problemer eller en mangel på ydmykhet overfor hva folk sliter med. Vi har alle våre problemer som bør behandles med respekt og med et godt løsningsfokus, både fra oss selv og fra andre, men vi må ikke glemme at vi er mennesker og anerkjenne naturlige faktorer i det å være menneske.

Jeg tror at tiden er inne for å slutte å stemple ukjente, vonde eller underlige reaksjoner som sykdommer.

Når vi ser det naturlige og normale, og ofte nødvendige, i vår atferd er det også lettere og gjøre noe med det på en sunn og naturlig måte, og å bli ferdig med de problemene vi sliter med.

Selv om opplevelsen av egne problemer eller atferd ikke virker naturlig, eller føles smertefull, er ofte årsakene til dem naturlige. Betyr det at man er syk?

Jeg mistenker at det er på tide å godkjenne og å begynne å bruke begrepet «friskdom»

Jeg har full forståelse og respekt for de som opplever at en diagnose, eller en sykdom, gir en anerkjennelse og bekreftelse på egen tilstand. Det er godt å bli trodd, det gir en trygghet, men det kan ha bivirkninger.

Jeg er også klar over at det finnes tilstander i mennesker som kan kategoriseres som sykdom, men det er på langt nær så mange som de fleste tror. Det er for meg mer naturlig om vi anerkjente oss selv og hverandre som det vi er og føler, uten å måtte diagnostiseres og til tider medisineres for det.

De fleste jeg har jobbet med er ikke syke, de er mentalt slitne, og de har mange grunner til å være det.

Dette er tøft. Sånn er det bare! 
Dette er tøft for mange – du er ikke alene. Jeg vet det er en fattig trøst som ikke hjelper stort, men sånn er det bare. Aksepten er kanskje vond, men av og til er den vårt beste verktøy for å håndtere den situasjonen man er i. Du kan tenke positivt så mye du vil, men det er ikke sikkert det hjelper stort det heller.

Selv om det hjelper godt når du får det til!

I begynnelsen av dette marerittet vår fokuset på å slappe av, tenke at det blir bedre, være tålmodig, det går snart over. Nå er det kanskje et bedre fokus å ta en dag av gangen, gjøre det beste ut av det. Ha et håndterbart tidsperspektiv. Selv om det blir bedre, en dag, det må bli bedre en dag!

Alt kan ikke bare være negativt, alltid. Selv om situasjonen kanskje er for vond til å være sann akkurat nå for mange.

Mange sliter med mye i dette, selv om noen sitter tryggere i det. Og regjeringen gjør kanskje så godt de kan for å hjelpe, selv om de kanskje ikke treffer alle. For det er mange som har mistet jobb og inntektsgrunnlaget, uten at det er nok hjelp og støtte. Det ser ut til at det er mange grupperinger i dag som ikke får nødvendig hjelp, som rett og slett ikke greier seg økonomisk. Det kan se ut til at det er mange som ikke blir varetatt av de ordningene som gjelder, og som faller utenfor.

Det er jo kommet mange lettelser, lindringer og mye hjelp fra det offentlige i forhold til økonomiske forpliktelser for bedrifter, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Løsninger som betinger at de faktisk har en økonomi. Ikke vet jeg, jeg kjenner ikke til alle ordningene som gjelder i dag, men det ser ut til at det er lite hjelp i forhold til å kompensere for tapt inntekt. Det er jo inntekter som er viktigst, omsetning.

Kanskje det vondeste og farligste er at vi mister tryggheten, tryggheten i hverdagen, tryggheten i fremtiden, og at tryggheten erstattes med frykt? Kanskje det vanskeligste og verste er at frykten for morgendagen og fremtiden vokser seg større og større? Og at livet blir vondt, vanskelig og uhåndterbart for mange. Kanskje det mentale viruset av og til overgår det fysiske?

Men vi kan ikke la frykten styre helt, vi kan ikke la den overta alt, da blir ting bare verre!

Jeg sliter selv, hele livsgrunnlaget mitt er borte. Inntekten er borte, omsetningen er borte. Som ansatt i mitt eget AS opplever jeg at det ikke er mye hjelp og få på inntektssiden, bare lindringer av utgifter.

Som foredragsholder er det jo ikke mye oppdrag å få. Som privatpraktiserende psykolog er det ikke mange klienter som har råd. Som aktør i det frie marked er det jo ikke mye trygghet og spå. Selv om jeg er psykolog er jeg bare et menneske. Jeg er redd og oppgitt og kjenner håpløsheten overtar styringen til tider. Jeg lar også frykten styre for mye!

Mange blir ensomme, deprimerte og oppgitte. Forholdet til oss selv og våre nærmeste belastes og reduseres. Mange sliter – vår psykiske helse har ikke godt av dette. Vi har ikke godt av dette. Men vi må stå i det, uansett, og vi står på en måte sammen i det.

Ja, dette er tøft, sånn er det bare!

Så hva skal jeg si? Hva kan man gjøre?

Akseptere det? Ja vel, men hva hjelper det? Alt virker jo håpløst for det!

Og det er kanskje også det. Nå. Regnskapet går på en måte ikke opp sånn det ser ut nå.

Så hva kan man gjøre da?

Og det er vel kanskje det som er det beste og viktigste fokuset! Hva kan jeg gjøre når alt virker håpløst?

Kanskje rett og slett svare på spørsmålet: Hva kan jeg faktisk gjøre nå, som er til det beste for meg og mine, i dag, og som kanskje også påvirker fremtiden positivt? Situasjonen er jo som den er, så hva kan jeg gjøre nå?

Bedre spørsmål kan skape bedre svar, bedre svar kan skape et bedre fokus – bedre fokus gjør alt litt lettere. Det hjelper kanskje ikke så mye, det hjelper kanskje bare litt – og det er jo bedre enn ingenting.

Jeg spør også meg selv. Her jeg sitter. Nå. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg få til nå? Så leter jeg etter svar jeg kan bruke, også prøver jeg å gjøre det – jeg prøver å få til det. For det gjør noe med oss mennesker, når vi gjør noe, når vi får til noe. Det føles godt, og det er jo noe.

Jeg kjenner det hjelper litt – jeg kjenner frykten slippe litt taket – jeg kjenner at det blir litt lettere å være til!

For det blir bedre, det må bli bedre – en dag!