Dette er tøft. Sånn er det bare!
Dette er tøft for mange – du er ikke alene. Jeg vet det er en fattig trøst som ikke hjelper stort, men sånn er det bare. Aksepten er kanskje vond, men av og til er den vårt beste verktøy for å håndtere den situasjonen man er i. Du kan tenke positivt så mye du vil, men det er ikke sikkert det hjelper stort det heller.
Selv om det hjelper godt når du får det til!
I begynnelsen av dette marerittet vår fokuset på å slappe av, tenke at det blir bedre, være tålmodig, det går snart over. Nå er det kanskje et bedre fokus å ta en dag av gangen, gjøre det beste ut av det. Ha et håndterbart tidsperspektiv. Selv om det blir bedre, en dag, det må bli bedre en dag!
Alt kan ikke bare være negativt, alltid. Selv om situasjonen kanskje er for vond til å være sann akkurat nå for mange.
Mange sliter med mye i dette, selv om noen sitter tryggere i det. Og regjeringen gjør kanskje så godt de kan for å hjelpe, selv om de kanskje ikke treffer alle. For det er mange som har mistet jobb og inntektsgrunnlaget, uten at det er nok hjelp og støtte. Det ser ut til at det er mange grupperinger i dag som ikke får nødvendig hjelp, som rett og slett ikke greier seg økonomisk. Det kan se ut til at det er mange som ikke blir varetatt av de ordningene som gjelder, og som faller utenfor.
Det er jo kommet mange lettelser, lindringer og mye hjelp fra det offentlige i forhold til økonomiske forpliktelser for bedrifter, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Løsninger som betinger at de faktisk har en økonomi. Ikke vet jeg, jeg kjenner ikke til alle ordningene som gjelder i dag, men det ser ut til at det er lite hjelp i forhold til å kompensere for tapt inntekt. Det er jo inntekter som er viktigst, omsetning.
Kanskje det vondeste og farligste er at vi mister tryggheten, tryggheten i hverdagen, tryggheten i fremtiden, og at tryggheten erstattes med frykt? Kanskje det vanskeligste og verste er at frykten for morgendagen og fremtiden vokser seg større og større? Og at livet blir vondt, vanskelig og uhåndterbart for mange. Kanskje det mentale viruset av og til overgår det fysiske?
Men vi kan ikke la frykten styre helt, vi kan ikke la den overta alt, da blir ting bare verre!
Jeg sliter selv, hele livsgrunnlaget mitt er borte. Inntekten er borte, omsetningen er borte. Som ansatt i mitt eget AS opplever jeg at det ikke er mye hjelp og få på inntektssiden, bare lindringer av utgifter.
Som foredragsholder er det jo ikke mye oppdrag å få. Som privatpraktiserende psykolog er det ikke mange klienter som har råd. Som aktør i det frie marked er det jo ikke mye trygghet og spå. Selv om jeg er psykolog er jeg bare et menneske. Jeg er redd og oppgitt og kjenner håpløsheten overtar styringen til tider. Jeg lar også frykten styre for mye!
Mange blir ensomme, deprimerte og oppgitte. Forholdet til oss selv og våre nærmeste belastes og reduseres. Mange sliter – vår psykiske helse har ikke godt av dette. Vi har ikke godt av dette. Men vi må stå i det, uansett, og vi står på en måte sammen i det.
Ja, dette er tøft, sånn er det bare!
Så hva skal jeg si? Hva kan man gjøre?
Akseptere det? Ja vel, men hva hjelper det? Alt virker jo håpløst for det!
Og det er kanskje også det. Nå. Regnskapet går på en måte ikke opp sånn det ser ut nå.
Så hva kan man gjøre da?
Og det er vel kanskje det som er det beste og viktigste fokuset! Hva kan jeg gjøre når alt virker håpløst?
Kanskje rett og slett svare på spørsmålet: Hva kan jeg faktisk gjøre nå, som er til det beste for meg og mine, i dag, og som kanskje også påvirker fremtiden positivt? Situasjonen er jo som den er, så hva kan jeg gjøre nå?
Bedre spørsmål kan skape bedre svar, bedre svar kan skape et bedre fokus – bedre fokus gjør alt litt lettere. Det hjelper kanskje ikke så mye, det hjelper kanskje bare litt – og det er jo bedre enn ingenting.
Jeg spør også meg selv. Her jeg sitter. Nå. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg få til nå? Så leter jeg etter svar jeg kan bruke, også prøver jeg å gjøre det – jeg prøver å få til det. For det gjør noe med oss mennesker, når vi gjør noe, når vi får til noe. Det føles godt, og det er jo noe.
